Norsk Diplomacyforbund Vil du skrive en artikkel for NDF? Ta kontakt!

I Italia - Frank Johansen

På tide å skrive noe før alt går i glemmeboken. Også var det jo jeg som oppfordret dere andre til å skrive. Simon, får vi noen ord fra deg også? Det hadde jo vært interessant å høre vinnerens perspektiv.

I år var jeg fornøyd med å komme til finalen. Det som gjorde det mulig for Simen og meg å komme inn med så få poeng var tre faktorer:
1) Turneringen var forholdsvis liten.
2) Simon, Karl Georg og Anders hadde 2 seire hver fra kvalifiseringen.
3) Karl Georgs solo gjorde at ingen andre fikk bonuspoeng fra det spillet.

Jeg hadde ikke noe i mot å spille Italia, selv om det ikke er å fortrekke i en finale. Jeg åpnet med å samarbeide med Simen, siden vi så konturene av en R/T-allianse. Dette endret seg i 1902 når Erlend dolket Karl Georg. Det ble en misforståelse mellom meg og Simen etter dette. Jeg misforstod en situasjon rundt Egeerhavet der Simen tok Bulgaria. Jeg trodde planen var en annen. Hadde vi kommunisert bedre og hvis jeg hadde forstått Simens hensikt, ville jeg nok spurt om å få Hellas. Simen, naturlig nok, tilbød ikke dette uten å bli spurt. Siden jeg hadde sendt A Ven nord til Bøhmen, i påvente av en R/T, stod jeg svakt i sentrum. Når da det 5-senteret lot vente på seg og R/T ikke var en trussel lenger var den beste ekspansjonsmuligheten å angripe Simen. Så dette ble en helt vanlig utvikling på en dårlig A/I-allianse. Jeg tror det viktigste i denne alliansen er at Østerrike først får en trygg posisjon og åpner med 5-SC. Men når det er oppnådd bør Østerrike passe på at Italia får et femte senter. Smyrna er som regel for langt unna og Italia er vel kun tolmodig når det er en overhengende fare for Juggernaut.

Det er riktig som Erlend sier: Russland hadde blitt såpass stort at jeg ikke hadde interesse av at Tyrkia skulle elimineres. Jeg ville gjerne gå på Østerrike, men ønsket ikke at Erlend skulle få ekspandere lengre på den østre flanken med fare for et gjennombrudd til middelhavet. Erlend skrev en detaljert EOG, men jeg mener at han husker feil på et par punkt. Jeg ga selvfølgelig uttrykk for misnøye med at Erlend tok retrett til Trieste, men jeg hadde ikke noe ønske om at Østerrike skulle få det tilbake. Både Vien og Trieste tilhørte meg på det tidpunktet.

"Italia viste stor misnøye med Frankrikes spill, så jeg håpet at å ha ham med videre ville være til min fordel, så jeg angrep ikke Italia sammen med Frankrike selv om jeg hadde muligheten. I ettertid viste jo dette seg å være en feil, jeg skulle selvfølgelig delt Italia med Frankrike hvis jeg visste at Italia foretrakk Frankrike framfor Russland. Frank sa imidlertid det motsatte, og at han gjerne hjalp meg til plassering på Frankrikes bekostning, og det trodde jeg på (jeg er kanskje en smule naiv... :)"

Du trengte jo aldri å angripe meg sammen med Frankrike. Du fikk VIE og TRI som resultat av at Frankrike angrep meg. Noe mer ville det ikke være realistisk for deg å ta og hvorfor skulle du ha støttet Frankrike inn i VEN? Det er jo det eneste andre alternativet.

Jeg fortrakk aldri Frankrike fremfor Russland. Så her forstod du meg riktig under spillet og jeg stusser litt på hvorfor du så det annerledes etter spillet. Etter gjentatte angrep fra Frankrike, er det en naturlig reaksjon at man ønsker at andre spillere skal lykkes fremfor den man har blitt angrepet fra. Derfor klandret jeg deg heller aldri sterkt for at du tok TRI og VIE siden jeg måtte oppgi dem pga det Franske angrepet.

Ellers vil jeg si om Erlend at han som vanlig spilte godt. Jeg er enig i hans analyse om at han nok spilte kortene sine litt feil og at allianse-konstellasjonene falt slik at han ikke kunne styre utviklingen i spillet slik han er vant til ;-)

Som jeg først forstod under dette spillet, hadde Erlend tatt seg litt nær av å ha blitt kritisert for å ha spilt "statisk alliansespill" under fjorårets finale. Og at dette var grunnen til at han nå spilte "out of character". Dette er isåfall synd. Jeg tar ikke del i den kritkken som kan ha vært i fjor. Jeg spilte jo selv alliansespill når jeg hadde fordel av det. I fremtiden håper jeg at du spiller ditt eget spill, Erlend, det er nettopp det som har gitt deg gode resultater og godt omdømme i hobbyen.

Simen har på kort tid blitt en av Norges beste spillere. Han fremstår som en habil taktikker og strateg. Synd jeg var med på å eliminere ham i dette spillet. Han fortjente bedre. Jeg hadde en mulighet til å holde liv i ham litt lengre når han stod i Hellas, men forslaget hans kom når det var 29 sekunder igjen på klokken og jeg kalkulerer ikke trekk raskt nok til at jeg hadde tid til det. I ettertid så jeg jo at jeg burde ha holdt ham inne i spillet.

Karl Georg imponerte virkelig med sitt come-back i finalen. Etter glitrende spill tidligere i turneringen hadde han på mange måter fortjent bedre. Soloen i første runde var meget fortjent. Ubeskjedent vil jeg hevde at han greide å ekspedere sine to største utfordrere, Simen og meg, tidlig i det spillet. Man kan si at han fikk lett match i nord mot to uerfarne spillere, men her må også Björn og Leif Kjetil ha sviktet i sitt Diplomati. De skulle jo ha fokusert utlukkende på å stoppe Karls solo, men det ser ut som om de aldri fikk formidlet dette til E/G. Kanskje Björn burde ha gitt E/G sentre slik at de kunne bygge mot Karl Georg, men så var det jo ikke draw-system og i C-diplo skusler man jo ikke med SCene.

Gode spillere må selvfølgelig ha evnen til å vinne, men et slikt come-back som Karl Georg hadde i finalen er tegnet på en virkelig klassespiller. Jeg har sett det samme hos Inge Kjøl. Desverre er det en av de kvalitetene jeg selv mangler :-) I siste halvdel av spillet, sa Karl Georg faktisk at han kunne ta 2. eller 3. plassen. Jeg var for fokusert på min egen situasjon og avfeide ham med at han burde ha mer realistiske ambisjoner. Så feil kan man ta!

Jeg hadde lite kontakt med Simon under spillet, naturlig nok. Noe mer med Tage, men ikke mye. Det var nok en av feilene mine at jeg ikke spilte nok på den siden av brettet, men så ble jo posisjonen slik etterhvert at det ikke var mye å snakke om. Simon spilte bunnsolid og tok en fortjent seier. Han var tolmodig når Erlend ledet og visste at et 9-senters Russland ikke nødvendigvis er en stor fare. Jeg vet ikke hva han sa til Frankrike som fikk ham til å stå å stange i sør, men han hånderte E/F-alliansen mesterlig. Dette er vel det 3. spillet jeg har med Simon og det ligger en viss rettferdighet i at han tok seieren denne gangen. Jeg dro fordel av samarbeid med ham når jeg vant EM-finalen i 2002. I SM i fjor, ødela jeg et spill for Simon (og meg selv) ved å spille dumt (fånigt?) i en R/T-allianse hvor jeg var Russland og han var Tyrkia.

Også med tanke på resultatene tidligere i turneringen med en 1. plass og en delt 1. plass, var dette absolutt fortjent. Nok en gang - gratulerer Simon!

Anders' sin andreplass var et forventet og svært gledelig gjennombrudd. Yann Clouet var imponert over ditt spill i fjor og ønsket å nominere deg som beste nybegynner. Jeg måtte fortelle ham at du nok hadde spilt før :-) Jeg håper du får anledning til å bli med oss ut for å spille i internasjonale mesterskap. Jeg mener du har et meget godt potensiale. Hvis du har anleding anbefaler jeg deg å delta på SM i begynnelsen av september. Det er en turnering med svært høy kvalitet hvor du virkelig kan få brynt deg!

Du sier i din EOG:

"Selvfølgelig var jeg med på å hindre at Frank kunne vinne, og på den måten ødela jeg jo, men spillet går jo ut på å ødelegge for de andre, på den ene eller andre måten."

Jeg husker også at jeg, under finalen, argumenterte med at du ikke kunne vinne hvis du fortsatte med å angripe meg. Og jeg husker ditt svar ganske ordrett: "Det sier du bare fordi du selv ønsker å vinne."

Og det er hele poenget - så lenge det går, spiller man for selv å vinne. Det er fremdeles min største innvending mot ditt spill i finalen. Jeg innser nå at angrepet på meg i midt-spillet var greit, men du fortsatte etter at det burde ha vært klart at du ikke kunne nå frem og det gjorde at du ikke hadde vinstsjanser i sluttspillet.

Jeg er altså enig i at det første angrepet kunne ha noe for seg. Du fikk stoppet noe som så ut til å bli en lovende I/R-allianse. Riktignok gjorde dette Russland større. Allikevel et fornuftig trekk i et finalespill, jeg kunne jo blitt en trussel mot deg senere. MEN at du forsøkte det samme 3 ganger mot en spiller som har flere enheter (ihvertfall i begynnelsen) og som er mer erfaren, viste en stor mangel på fleksibilitet.

Det er jo ikke noe å legge skjul på at jeg ble mer og mer irritert. Du tok ingenting fra meg, men bandt opp alle mine ressurser så jeg ikke kunne ekspandere. Til og med i aller siste trekk, uten mulighet for å lykkes, angriper du Venice og bryter en støtte som var min eneste mulighet for å ta et SC mot slutten.

Det er ikke usannsynlig at min økende irritasjon undergravde diplomatiet overfor deg. Jeg vet så utmerket godt at det fungerer så mye bedre når en spiller positivt og med humør. Negative følelser er ingen god konfliktløser og er vel heller med på å sementere en konflikt. Så det var vel min store feil oppi det hele.

Både under spillets gang og i sluttkommentaren argumenterer du for at det kunne ha lykkes. Ja, i et overraskende angrep hvor man med en gang kan ta f.eks. Tunis så har det gode sjanser til å lykkes. Du ødla riktignok overraskelsemomentet ved å komme for å si noe sånt som "jeg håper at du ikke kommer vestover nå, fordi nå skal jeg gjøre noe i nord". Det var lett gjennomskuelig og gjorde at jeg fikk bouncet deg i WES. Og selv om du hadde kommet inn, ville du ikke ha tatt Tunis med den ene enheten.

Å håpe på å ta noe i samarbeid med Tyrkia var vel også urealistisk? Psykologien i spillet er nå en gang slik, at jeg ville heller ha gitt bort sentra til Tyrkia enn at du skulle få ta noe. Og jeg tror ikke du hadde fått noe taktisk støtte av en som prøvde å ta annenplassen ifra deg.

Jeg skjønner godt at timingen var et problem. Hvis du hadde gått på England tidligere i spillet, ville det øke Russlands sjanser betraktelig. Det tok allikevel lang tid før England endelig brøt igjennom i nord og innen den tid hadde Erlend mer en nok trøbbel i sør. Så de siste årene av spillet var den Russiske trusselen over og det var da du burde ha prøvd deg mot England. Du har spilt nok C-diplo til å vite at ett SC tatt fra lederen i spillet er verdt minst 2 ganger det du kan ta fra en av de mindre stormaktene. Jeg mener fremdeles at det var din ene sjanse til å kunne vinne partiet og at du lot muligheten gå deg forbi.

Når det er sagt, så skal du vite at du ble tilgitt i det øyeblikk spillet var over. Til tross for frustrasjon, hadde jeg glede av spillet. Det er værst i det øyeblikket man forstår at man ikke lenger har noen mulighet til å vinne. Etter det slappet jeg faktisk mer av og kunne glede meg over å få til et godt taktisk forsvar. Jeg håper vi begge har blitt en efaring rikere som kan gjøre oss til bedre spillere i fremtiden.

Det ble ingen stor turnering fra min side, men som alltid var det en fornøyelse å spille!

Viva Italia!
Frank

[neste EOG]

[NM-finalen 04]

Arkiv
Vis artikkelforsiden.
Google
www.diplomacy.nondf@diplomacy.no

En STOR takk til: DataGuard