Telegram för en bombad by

Av Lars Vatnaland

Etter en runde Junta kvelden før, og Texas Hold'em med monopolpenger på bussen til Gøteborg, var det godt endelig å komme i gang med favorittspillet fredag ettermiddag. I første spill trakk jeg England. En avventende start ble til en allianse med Tage Bengtssons urutinerte nevø I Frankrike, og etter at Tyskland, som åpnet med de hypereffektive trekkene .F Kie-Kie og A Ber-Ruhr. var knust, var det på tide å avbryte den nordiske freden med russiske Lars Kirkebøen. Fire mot tre er feigt hva gjelder tilgjengelige tropper, så snart var Norden og St. Petersburg mørkeblått. I en slik situasjon er et sørvendt Frankrike et litt for fristende bytte, så Belgia, Brest og Paris ble også innlemmet i United Kingdom før spillet var ferdig. 13 senter ble fasiten i min første seier noensinne med England, noe som for øvrig holdt til beste England i turneringen.

På lørdagens første brett kunne jeg knapt fått en tøffere trekning. Som Østerrike fikk jeg turneringens leder Bjørn Thalen som Tyrkia og tredjeplasserte Geoff Bache som Italia, og evigunge Tage Bengtsson som Russland. Ingenting er umulig i Diplomacy, men med Christian Dreyer som eneste rutinerte spiller i vest, mer enn ante jeg nok en engelsk seier. Min gode allierte Italia klarte å dele førsteplassen med Dr. Dreyer, med 10 senter hver. Jeg endte opp med å kontrollere syv senter med fem brikker, etter å ha hatt kun ett hjemsenter gjennom størstedelen av spillet. Tage, min erkefiende gjennom hele spillet, måtte se et lite overtak gå fløyten da italieneren aldri stabbet og da Tyrkia omsider gjettet feil i et imponerende forsvarsspill. Finaleplassen var sikret, og jeg vurderte å bruke ettermiddagen på å fylle min og Lars. alkohol- og kjøttkvote. Noe jeg definitivt burde gjort! Lørdagens andre brett vil jeg nemlig helst glemme så fort som mulig, da jeg, som Tyrkia, holdt til i Wes de tre siste årene, og stort sett brukte all energi på å holde vinnende England ute av Spania. Ingen av de besøkende fra andre brett klarte å gjette at det var Bulgaria(!) som holdt liv i flåten min. Dessverre døde jeg i 08, da min erkefiende Østerrike trolig ofret Trieste og Vienna for å unngå den, etter hvert, latterlige bouncen med Russeren i Bulgaria.

Alt dette holdt til en femteplass i kvalifiseringen, noe som automatisk ga femtevalg av land og femte beste tie-breaker i finalen. (Mye bedre regel enn den vi bruker på Arcon . forslag til endring av turneringsreglement er herved fremmet.) Finalebrettet ble besatt som følger:

• Tommy Larsson, 1. valg: England
• Björn Thalén, 2. valg: Frankrike
• Dennis Andersson, 3. valg: Italia
• Geoff Bache, 4. valg: Tyskland
• Lars Vatnaland, 5. valg: Russland
• Christan Dreyer, 6. valg: Østerrike
• Lars Johansen Kikeböen, 7. valg: Tyrkia

Alle snakket om at de to .Norrgubberna. kom til å alliere seg, så derfor gjorde vi likegodt det. Romania ble mitt første året, mens jeg gikk til Baltic med flåten mens tyskeren ga danskebåten sin ordre om å forbli nettopp danskebåt. Pinlig! Heldigvis fikk jeg Sverige i 02, men St. Petersburg mistet jeg for godt samme året. Inngikk da en avtale med England om at han kunne få beholde St. Petersburg med en flåte, mot at jeg skulle rive F Swe så snart han tok fra meg Sverige, en avtale vi begge holdt gjennom hele spillet. I sør ble det RT mot AI, og fint lite spennende skjedde inntil EF hadde blitt så sterke at AI tilbydde våpenhvile for å redde Tyskland og egne vinnersjanser. Tyrkia samarbeidet og fikk slippe ut i Ion, mens jeg bare fortsatte å posisjonere meg mot Østerrike. Da England lyktes med å stabbe Frankrike, og sistnevnte somlet bort Marseilles til Italia, var spillets vinner i realiteten klar. Kampen sto om de andre plassene, og gleden var stor da Østerrike bommet og dekket Bohemia i stedet for Galicia, og lot Lars og meg få et matematisk sikkert angrep på Budapest. Da så italieneren ikke noen grunn til å være venn med Østerrike lenger, og 5-3-0 ble den triste utviklingen for den en gang så stolte dreyerske dobbeltmonarki. Lars og jeg spratt begge fra 4 til 7 senter, da jeg også snappet Munchen fra en uoppmerksom/rundlurt tysker. På grunn av bedre tie-breaker en Lars slapp jeg å gi tyrkiske Trieste til den sultne italieneren, jeg kunne heller bruke all energien på å opptre paranoid mht. egen sikkerhet. En obligatorisk, men jevnsterk sluttbatalje med min navnebror endret ikke det faktum at to nordmenn klarte å ta flere pallplasseringer enn fem engelskmenn og 28 søte brødre!

Sluttstillingen:

• Tommy Larsson, England: 11
• Lars Vatnaland, russland: 7
• Lars Johansen Kikeböen, Tyrkia, 7
• Dennis Andersson, Italia: 5
• Björn Thalén, Frankrike: 2
• Geoff Bache, Tyskland: 2
• Christan Dreyer, Østerrike: 0

For øvrig var det interessant å registrere at den svenske preferanselisten beveger seg fra nord til sør og vest til øst, samt å oppleve engelsk seier på samtlige fire brett jeg spilte. Og det faktum at det stadig var engelsksnakkende deltakere på våre brett, at Diplomacy får hjernen til å koke, og ellers sterkt språklig press fra dom gamla og fria, gjorde at begge Lars.ene serverte opptil flere sekvenser på et herlig svorsk-engelsk som ville fått selv Liv Ullmann til å snu seg i graven hvis hun hadde vært død. Svenskene fikk dermed et lite plaster på såret etter å ha tapt to av tre kronor til grannarna over kjølen.