Tyrkia - Karl Georg Øhrn
Jeg kom til finalen som førsteseedet og kunne dermed velge land først, noe jeg ønsket å gjøre. Jeg lurte lenge på om jeg skulle velge Frankrike. England har jeg kun spilt 1 gang i mitt liv, så England kom ikke på tale. Østerrike, Italia, Russland og Tyskland regner jeg som svakere land enn Tyrkia, England og Frankrike i C-diplo til 1908. Jeg valgte Tyrkia blant annet fordi det er det landet jeg føler meg mest komfortabel med både angrepsmessig og forsvarsmessig. Det valget angret jeg siden.
Ikke uventet fikk jeg mer enn nok å slite med. Jeg ønsket en langsiktig allianse med Erlend siden jeg trodde at han var som meg, en person som liker langsiktige og gode allianser mer enn møljeslagsmål. Jeg ble etterhvert avhengig av han siden Frank og Simen (Italia og Østerrike) samarbeidet godt mot meg. Men hva gjorde Erlend? Dolket meg slik at han fikk Ankara høsten 1902. Jeg var nede på 2 sentere før spillet var kommet godt i gang og jeg fryktet snarlig utslettelse.
Heldigvis hadde etterhvert Franks Italia nok å slite med mot Frankrike, og han var også bekymret for at Østerrike og Russland skulle bli for store. Han ville derfor ikke at jeg skulle bli utryddet. Østerrike og Russland ville heller ikke hjelpe den andre til å utrydde meg og dermed fikk jeg leve. Erlend sa etter spillet at han nok burde utryddet meg, men han syntes det ville være for slemt mot meg! Erlend er snill, men om han hadde gjort det, kan det hende at Østerrike hadde tjent mer på det enn han. Vanskelig å si.
Uansett, jeg satt tålmodig og ventet på en åpning i flere år. Jeg forsøkte gang på gang å få Erlend til å konvoiere sin armè ut fra Ankara til Bulgaria eller Romania slik at han fikk mer styrke i kampene der og slik at jeg kunne komme opp i tre sentere og bygge en flåte som kunne brukes mot hans fiender (løgn fra min side). Til slutt fikk jeg tatt Ankara men jeg mistet Constantinopel siden Erlend hadde en retrett fra Bulgaria om høsten og valgte selvsagt å ta et senter. Senere fikk jeg tatt tilbake Constantinopel og endelig hadde jeg mine tre hjemmesentere. Ironisk nok stod jeg med flåte i Ankara og armeer i Smyrna og Constantiopel, altså akkurat som da spillet begynte. 1906 var ferdig, og jeg hadde bare to år på meg til å vinne spillet. Det begynte å haste nå.
Frank mente at jeg satte meg strengt tatt litt vel urealistiske mål i 1907, men jeg var dødsens seriøs. Jeg visste at alt annet enn 1. eller 2. plass (alene, ikke delt 2. plass) i spillet ville bety at jeg ville få 3. plass i turneringen så jeg hadde intet å tape.
Østerrike slet like mye som meg mot slutten, og Erlends Russland var den dominerende makten i øst. Jeg sendte alt jeg hadde mot han våren 1907 (dvs. Svartehavet og Armenia - Erlends eneste sørlige flåte ble ødelagt tidligere da han og jeg begge trakk oss tilbake til Egeerhavet, til min meget store glede).
Høsten 1907 tilbød Erlend meg mye. Det ble Østerrikes bane og Russland og jeg utryddet Simen. Jeg vokste fra 3 til 6 sentere det året, fordi jeg tok Bulgaria, Hellas og Sevastopol uten støtte - jeg bare spaserte inn i sentrene med mine tre brikker. Jeg fikk dermed tre bygg og det var to trekk igjen i spillet.
Jeg trengte sannsynligvis (og det viste seg å stemme) 2 sentere til for å få andreplass og 3 sentere til for å få 1. plass. Jeg forsøkte alt mulig for å få til det, men i forhandlinger var det ikke mulig å få mer enn ett senter til, slik at jeg ville ende på 7 sentere. Det ville bety delt 2. plass, og dermed 3. plass i spillet siden jeg valgte land først, og dermed tredjeplass i turneringen, samme som om jeg hadde blitt eliminert. Det var surt å måtte bite i det sure eplet når jeg var så nære målet, men det var intet jeg kunne gjøre.
Jeg kunne velge om jeg ville ta Moskva fra Erlend eller Warszawa fra Tage. Jeg valgte å ta Moskva fra Erlend. Frank kom forøvrig bort til meg og ba om støtte til Hellas. Det sa jeg ja til og dermed reddet han meg fra å miste ett senter (men det medførte at jeg ljugde til han i det siste trekket). Dermed mistet Erlend to senter som han hadde regnet med, mens jeg økte ett senter (og Tage slapp å miste en av de tre han endte opp med). Erlend endte på 5 istedenfor 7 og jeg endte på 7 isteden for 6 som Erlend trodde. 7 var akkurat for lite, siden det kun ga delt 2. plass (og 3. plass på tie-break). Til min store trøst, endte jeg på førsteplass av oss fire i øst etter at alle tre hadde angrepet meg så jeg var på 2 sentere etter 1902.
Erlend: Du er en glimrende spiller. Jeg ble mektig imponert over dine analytiske evner. Kun kort tid etter hvert trekk hadde du en plan, og du lurte meg flere ganger. Takk for at du lot meg leve etter å ha kjørt kniven i meg i 1902 slik at jeg fikk mulighet til å ta hevn :-) Du endte opp med 0 hjemmesentere men hadde likevel 5 sentere, imponerende!
Frank: Du er som alltid en glimrende spiller, men av en eller annen grunn har du aldri lykkes når du og jeg har møttes. Vi har møttes fem ganger, og kun en gang har du fått like mange senter som meg :-) Jeg tror likevel du er mye bedre enn meg og jeg gleder meg til å se deg ta en grufull hevn i Oslo-ligaen eller på Arcon ved en senere anledning. Du er kanskje den beste spilleren av oss alle, men du hadde ingen sjanser i dette spillet. Jeg er litt kritisk til finalebord-konseptet, og din skjebne i finalen er en fin illustrasjon (du er kanskje best men "kunne" ikke vinne). Frank er for øvrig en gave for den norske hobbyen. Uten han hadde ikke NM på Arcon eksistert. Han er den beste organisator jeg noensinne har møtt. Tusen takk for alt du gjør for den norske hobbyen, Frank!
Simen: Den første gangen jeg spilte mot deg følte jeg at det var umulig å få taket på deg. Du er rolig og avbalansert men dine analytiske evner gjør deg livsfarlig, på linje med Erlend. Men for hver gang jeg møter deg, trives jeg bedre og bedre å spille med deg. Jeg frykter deg mindre og synes det alltid er meget hyggelig å forhandle med deg. Jeg ser for meg mange vennskapelige kriger og allianser i Oslo-ligaen og på Arcon i årene framover. Du har potensiale til å bli Norges beste spiller når som helst.
Tage: Jeg har hatt lite kontakt med Tage, og vi forhandlet minimalt på finalebordet. Han har et meget avslappet og sunt forhold til spillet, noe som gjør at han aldri brenner seg ut og kan spille i turneringer i mange flere år enn de fleste av oss. Jeg har fått et meget sympatisk inntrykk av Tage, og jeg er svært imponert over hans topplasseringer begge årene jeg har deltatt på Arcon. Jeg gleder meg til å treffe nærmere bekjentskap med Tage i framtidige spill på Arcon.
Simon: Årets vinner. Vi snakket nesten ikke sammen i det hele tatt i turneringen, og jeg har aldri truffet han tidligere. Hans resultater indikerer at han er en verdig vinner. Han hadde en stabil allianse hele spillet, med god balanseringsevne på spillet. Hans spillestil ser ut til å ligne på den stilen jeg normalt forsøker å følge. Han er et godt forbilde for dem som vil bli bedre, tror jeg.
Anders: Hva skal jeg si? Han har spilt fenomenalt i hele NM, og har et vanvittig potensiale som slo ut i full blomst på dette NM. Hans andreplass i turneringen er fullt fortjent. Anders og jeg har møttes mange ganger, og vi har kriget mye. Det har vært nokså jevnt mellom oss alt i alt, men Anders har det psykiske overtaket på meg etter all den julingen han ga meg på Arcon i år. Gratulerer med glimrende 2. plass og som beste nordmann i det åpne norske mesterskapet.
Karl Georg Øhrn
[neste EOG]
[NM-finalen 04]
