NORGESMESTERSKAPET I DIPLOMACY 1991

ARCON 7

Årets Norgesmesterskap i Diplomacy ble avholdt 21. - 23. juni på Universitetet i Oslo (Blindern). Diplomacyturneringen var en del av ArCON 7 spillkongressen. Arrangør av Diplomacyturneringen var som ifjor Borger Borgersen.

49 deltakere var med i årets Diplomacyturnering.. Det ble spilt en kvalifisering på 7 bord hvor vinneren ved hvert bord gikk til finalen.

Finalen ble etterhvert meget jevn, hvor Tyskland (Jon Sagberg) vant med 7 supplysenter. Spillet var slutt etter høsten 1907.

Resultatet av finalen i Diplomacyturneringen 1991 var som følger:

1. Jon Sagberg	Tyskland	7 senter
2. Fredrik Ørlyng	Tyrkia	7 senter
3. Stein Hammer	England	7 senter
4. Sigurd Harnæs	Italia	5 senter
5. Frode Korslund	Frankrike	4 senter
6. Georg Smidt Børresen	Østerrike	3 senter
7. Tor Toyomasu	Russland	1 senter

Jon Sagberg gratuleres herved som vinner av Norgesmesterskapet i Diplomacy 1991.

Jeg vil nå gi et kort resyme av det viktigste som skjedde i ved årets Diplomacyturnering.

To lesere av The Backstabber lykkes å kvalifisere seg til finalen i Diplomacyturneringen.

Fjorårsvinner Tore Godager lykkes ikke å kvalifisere seg til finale i år. Han ble nummer to ved sitt bord, knepent slått av Sigurd Harnæs. Bedre lykke neste år Tore !!

Jag vil først ta for meg at kvalifiseringsspill hvor 4 lesere av The Backstabber deltok. Spillet var ganske fornøyelig.

En meget erfaren rolle- og brettspiller (jeg vil ikke nevne navn) fra spillebyen nord for Trondheim lykkes heller ikke i kvalifisere seg til finalen i år. Han hadde fått tildelt det beste landet (Frankrike) og alt så lovende ut.

Vår venn allierte seg med England (Fredrik Ørlyng) og ved høsten 1903 hadde vår venn 8 supplysenter mens England hadde 4. Østerrike (Pål Graff) var da den farligste trusselen med 7 senter. Til nå hadde Frankrikes taktikk funksjonert perfekt. Italia var i oppløsning. Den allierte England hadde store problemer med Tyskland. Metoden med å gi England tips om hvordan han skulle angripe for så a lekke denne informasjonen til Tyskland hadde båret frukter.

På dette tidspunkt bestemte Tyskland (en Backstabberleser hvis navn jeg ikke vil røpe, han burde skamme seg) at med 4 supplysenter var alt håpløst. Frankrike og England hadde laget mye trøbbel for Tyskland. Den tyske spilleren bestemte seg derfor for at han ville gi opp. Ergo ga han bort høsten 1904 2 sentre til England, 1 senter til Frankrike og 1 senter til Østerrike . Deretter gikk han hjem (for å skamme seg håper jeg).

Med to nye senter bygget England 2 flåter som satte kursen mot Frankrike. England hadde tydeligvis blitt irritert over i ha blitt lurt av Frankrike og ville gi igjen med samme mynt. Frankrike var i mellomtiden opptatt med i backatabbe Østerrike (som så ut til å bli den farligste motstanderen).

Da England brøt alliansen ved å gå ut i Den engelske kanalen forsto selvfølgelig vår venn at han var blitt stabbet. Franske enheter ble i all hast sendt hjemover. Det var imidlertid et lite problem, det var kortere vei for de engelske enheter til Frankrike enn for de franske.

Som spilleder burde jeg kanske advart ham mot lille ”uskyldige” Fredrik Ørlyng (kaosindividet fra Ares spillmiljøet i Oslo). Jeg tenkte imidlertid at vår franske venn hadde instinktet iordon og ville gjennomskue ulven i fåreklærne.

Vel vel det gikk ikke slik. Brest kom på engelske hender og Belgia så truet ut. Men som ved et mirakel hadde vår franske venn stor fremgang i offensiven mot Østerrike. Frankrike erobret mer mot Østerrike enn han mistet mot England. Var seieren sikret allikevel?? Et år før slutt hadde Frankrike 10 supplysenter mot Englands 9. Det så ut til at seieren ville sikres med et nødrop.

Med så ble vår franske venn sveket igjen. Denne gang av Russland (Anders Færden). Til nå i spillet hadde Russland vært langt nede. Krig mot England, Østerrike og Tyrkia er ikke morsomt.

Men etter at Frankrike stabbet Østerrike gikk det bedre med Russland. Frankrike håpet at Russland ville være en fransk venn siden Frankrike hjalp ham mot Østerrike. Men neida. Russland ”takket” Frankrike med å hjelpe England mot Frankrike.

Enden på visen ble at når spillet var slutt hadde Frankrike 10 senter og England 11. En bombesikker seier hadde gått i vasken. Det var da bare å tusle slukøret hjem. Jeg ønsker imidlertid vår franske venn bedre lykke neste år. Nå vet du ihvertfall at lille Fredrik Ørlyng ikke er noen kobold selv om han ser slik ut.

Så over til resyme fra Diplomacyfinalen.

Tyskland gjorde en anti-fransk åpning med flåte til Holland og arme til Ruhr. Samtidig kranglet England og Frankrike om Den engelske kanal. Enden på visen ble at begge gikk til Den engelske kanal slik at ingen kom inn. Østerrike allierte seg med Italia og forberedte en Lepanto-åpning. Russland startet aggressivt ved å gå ut i Svartehavet og Galitsja.

Tyskland innså høsten 1901 at det var store muligheter å få England med seg mot Frankrike spesielt siden Frankrike hadde prøvd å gå til Den engelske kanalen. Dermed startet en tysk-engelsk allianse som skulle vare nesten hele spillet ut. Høsten 1901 gjorde Frankrike den tabben å forsøke å ta München fra Tyskland. Dette lyktes ikke. Dermed var fiendskapet mellom Frankrike og Tyskland endelig beseglet.

I mellomtiden kranglet Østerrike heftig med Russland om den russiske armeen i Galitsja. Utrolig nok kom de til en eller annen form for enighet. Den russiske armeen gikk istedet til Schlesien. Russeren hadde lyttet til Frankrikes bønn om hjelp. På dette tidspunktet var nok dette det korrekte av Russland å gjøre. Østerrike grabbet til seg Serbia og Hellas. Italia konvoyerte sin arme inn i Tunisia.

Samtidig inngikk Italia og Frankrike en ikke-angrepspakt. Det var noe som begge parter hadde fordeler av.

Lille “uskyldige” Fredrik Ørlyng som Tyrkia hadde sine opprinnelige planer rettet mot Østerrike , men ble ved Russlands flytt ut i Svartehavet tvunget til å forsvare se mot Russland. På en eller annen uforklarlig måte greide ikke Russland å få tatt Romania høsten 1901. Jeg mener å huske at det ble stand-off på grunn av tyrkisk-østerriksk samarbeid.

Til nå i spillet hadde Østerrike fått det akkurat som han ønsket. Italia var med på en Lepanto åpning og Tyrkia og Russland var i krig. Østerrike erobret Romania og Bulgaria slik at han hadde kontroll over 7 supplysentre. Russland kunne intet annet gjøre enn å se Østerrike forsyne seg. Russland forsto nå imidlertid at vennskap med Tyrkia nå var den eneste redningen, men denne erkjennelsen så ut til å komme i seneste laget.

I mellomtiden hadde Italia konvoyert sin arme inn i Syria. Tyrkias skjebne så nå meget dyster ut. Nå ble dessverre Østerrike grepet av grådigheten. Han ville ikke dele noe av krigsbyttet med Italia. Italia satt der med sine 4 supplysenter og så på at Østerrike tok hele potten. Dette gjorde Italia til et lett bytte for Russlands og Tyrkias overtalelser om en backstab av Østerrike . Den østerrikske grådigheten skulle vise seg å koste ham meget dyrt.

Mans landene i øst kranglet så busten føk, kjempet Frankrike en heroisk kemp mot England og Tyskland. Den russiske hjelpen fra Schlesien gjorde at Tyskland måtte forsvare seg istedet for å angripe. Russland erobret Norge med flåten fra Sverige, men England og Tyskland i fellesskap erobret tilbake Norge og tok Sverlge fra Russland. Russland ble fordrevet til Norskehavet. For England var dette ikke særlig lystelig.

Frankrike var imidlertid dyktigere og klarte å manøvrere en flåte bak Englands linjer i Nord Atlanterhavet. Det var vanskelig å spå hvem som ville seire i striden mellom England/Tyskland og Frankrike/Russland.

Tilbake til landene i øst hvor Østerrike trodde at han skulle ta hjem hele potten. Han fikk svært lang nese når han oppdaget at den italienske armeen i Syria ikke tok Smyrna, men ble konvoyert til Albania. Når så Russland gjenerobret Romania, så Østerrike at hele korthuset raste sammen. Enda verre ble det på høsten da Italia tok Hellas og Tyrkia tok Bulgaria. Østerrike var tilbake på 4 supplysenter. Den østerrikske spilleren var nå i meget dårlig humør. Hans brillefine plan var lagt i ruiner.

I vest klarte Frankrike å erobre Liverpool, men han fikk problemer siden England gikk inn i English Channel. Samtidig forsvant russeren i Schlesien, noe som medførte at Tyskland kunne gå på offensiven mot Frankrike. I nord trodde Russland at han skulle lure England slik at Russland kunne erobre Norge eller Sverige. Russeren lurte imidlertid kun seg selv og utbrøt at det var uflaks når han mistet St. Petersburg til England. Vi andre visste at det var en tåpelig plan russeren hadde klekket ut. Russerens upålitelige forsvar var svært dårlige signaler for Frankrike. Han måtte nå slåss alene.

I øst begynte det å skje interessante ting etter at Østerrike hadde blitt stabbet. Tyrkia fant ut at Italia ikke var til å stole på og erobret Hellas fra ham. ltalia forsøkte samtidig forgjeves å erobre Trieste. Og russeren visste ikke helt hva han skulls gjøre. Tyrkia slåss deretter med nebb og klør for å holde på Hellas mens Italia forsøkte å gjenerobre Hellas. For en viss tid var stillingen i øst ganske fastlåst.

I vest mobiliserte Frankrike alt for å kaste ut England fra Den engelske kanalen. Han greide det til slutt etter å ha eliminert en engelsk flåte på veien. Til gjengjeld tapte han Liverpool og måtte slippe Tyskland inn i Burgundy og Picardy. Det så mørkt ut for Frankrike.

Tyskland erobret Sverige og følte at han hadde styrke nok till sende an arme mot Warszawa. Russeren var like sterk som England og Tyskland, men han fikk en ny dumdristig ide. Rasultatet var at Tyskland erobret Warazawa. Han skyldte igjen på uflaks, men vi andre visste at hans plan ikke kunne lykkes mot gode spillere.

I sør begynte det nå å skje noe. Tyrkia forsterket grepet på Hellas, noe som medførte at Italia ga opp angrepet på Hellas og konsentrerte seg istedet om Trieste. Dette bar frukter. Italia fikk nå den nødvendige tyngde til å erobre Trieste. Tyrkia gikk ut i Svartehavet med en flåte og etter et år var plutselig Romania og Sevastapol på tyrkiske hender. Han var imidlertid god hjulpet av enda en av de ”glupe” planene til Russland.

I nord forsvarte Franknke seg heltemodig. Tyskland gjorde en liten tabbe som Frankrike utnyttet nådeløst. Armeen i Burgundy ble fordrevet og armeen i Picardy ble eliminert. Attpåtil forregnet Tyskland seg på en retrett slik at Frankrike erobret Belgia. Dette hadde imidlertid kostet dyrt. England hadde gjenerobret den engelske kanalan, og denne gang benyttet han denne fordelen på riktig måte. Han angrep ikke Brest denne gangen. Nei han gikk ut i Midt Atlanterhavet. Dette betød at Frankrike mistet Portugal. Senere mistet han Spania også.

Tyskland var i mellomtiden gått ut i Nordsjøen, noe sam tilskuerne tolket som at Tyskland tenkte å stabbe England på slutten av spillet. Dette var imidlertid ikke riktig. Tyskland hadde ærlige hensikter med flyttet til Nordsjøen. Han ønsket å forsterke presset på Frankrike. Det hjalp imidlertid ingenting fordi Frankrike forsvarte seg meget bra. Tyskland klarte ikke å gjenerobre Belgia. Hans armeer hadde heller ingen mulighet til å ta Paris. Det var nå tilskuerne mente at Tyskland måtte stabbe England om han ville vinne, men det så ut som at alliansen var meget sterk ihvertfall fra Tysklands side.

Oppmuntret av de nybygg England fikk etter erobringen av Portugal og Spania, fant han ut at en backstab av Tyskland ville skaffe ham det ene supplysenteret som han trengte for å vinne spillet. Han gjorde at seriøst forsøk, men det var for sent. Riktignok erobret han et tysk supplysenter, men høsten 1907 mistet han et annet til Tyskland slik at forholdet var det samme.

Heldigvis var Russland voksen nok til å bli stående i Moskva med sin siste arme og ikke gi bort sitt siste supplysenter til England eller Tyskland.

I øst gjorde Tyrkia et siste desperat forsøk på å frata Østerrike Serbia. Men Østerrike var på vakt og red stormen av. Gjenerobring av Trieste hadde Østerrike allerede gitt opp. Spillet ebbet i øst ut med en stillingskrig.

Da det hele var over viste deg seg at hele 3 nasjoner ledet på 7 supplysentre (England, Tyrkia og Tyskland). Det kunne imidlertid kun være en vinner. Avgjørelsen falt derfor på rangeringen av landene. Reglene for rangeringen var selvfølgelig offentliggjort før spillet begynte. Rangeringen er som følger: : 1. Tyskland, 2. ltalia, 3. Østerrike, 4. Russland, 5. Tyrkia, 6. England, 7. Frankrike. Rekkefølgen er basert på resultater fra tidligere turneringer. Tyskland anses som det vanskeligste å vinne med og Frankrike det letteste å vinne med.

Tyskland vant en rettferdig seier, selv om han muligens burde stabbet England da to år gjensto for å trygge seieren. Men for noen er en allianse hellig og det bør vi respektere. Det er ihvertfall godt gjort å vinne uten a bryte en eneste allianse.

Tyrkia lå nærmest til å kunne vinne, men han fikk litt for dårlig tid. Hadde spillet vart et år til, hadde nok Tyrkia hatt best sjanser til å vinne. Den slu reven Fredrik Ørlyng imponerte med taktisk godt spill, og vi forstår nå bedre hvorfor var franske venn i kvaliflseringen ikke greide vinne over Fredrik Ørlyng.

England hadde også gode muligheter til å vinne spillet. Han burde kanskje brukt mindre krefter mot Frankrike og heller satt inn offensiven mot Russland som etterhvert ble åpen som en låvedør i nord. Tyskland ville da slåss en stale-mate krig mot Frankrike og England kunne grabbet til seg Sverige, Moskva og Warszawa uten at Tyskland kunne forhindret det. Men hvem kunna ane at Frankrike kom til a forsvara seg så bra som han gjorde. En tysk/engelsk allianse mot Frankrike pleier jo å slå ut Frankrike etter 3-4 år.

Italia spilte taktisk meget bra, men var ikka like heldig i diplomatiet. Han burde nok stilt krav til Østerrike om deling av byttet da Tyrkia så ut til å kollapse. Det ville blitt meget interessant å være Italia etter at Tyrkia hadde vært eliminert. Han ble stabbet av Tyrkia like etter at Østerrike var slått tilbake. Dette kunne muligens også vært unngått med et noe mer utstrakt diplomati. Men et sluttresultat på 5 supplysentre med ltalia er slett ikke dårlig.

Frankrike forsvarte seg heltemodig og meget bra. Han var kanskje den spilleren som taktisk spilte best, men hva hjelper det når diplomatiet ikke sto helt i stil med den taktiske ferdigheten. Frankrike gjorda sin største tabbe med å forsøke å ta München høsten 1901. Dette kunne bare fare galt avsted ettersom England og Frankrike kranglet heftig om Den engelske kanalen. Etter dette var det vanskelig å møte noen goodwill hos Tyskland. Jeg tror at et utstrakt diplomati fra Frankrikes side ville gitt ham det pusterommet han trengte for å benytte sine taktiske fardigheter til å utmanøvrere sine fiender.

Østerrike er et interessant kapittel for seg. Han fikk en drømmestart. Krig mellom Russland og Tyrkia. Tyskland og Frankrike i krig. Italia med som partner i en Lepanto åpning. Han klarte også å høste fruktene av denne drømmestarten ved å vokse til 7 supplysentre. Han gjorde imidlertid den generaltabben å være for grådig. ltalia fikk ikke en eneste smule av krigsbyttet. Dette gjorde at Italia lot seg overtale av Tyrkia og Russland om backstab av Østerrike. Den østerrikske spilleren kan trøste seg med at han ikke er den eneste som har gjort den samme tabben. Jag spilte Italia mens en Backstabberleser fra Oslo (som midlertidig har forvillet seg til Bodø) spilte Østerrike. Vi fikk også den samme drømmestarten, men Østerrike villa ikke gi meg Hellas og jeg ble dermed med Tyrkia og Russland mot Østerrike. Da spillet var slutt hadde jag vunnet og Østerrike var utslettet. Den østerrikske spilleren fortalte meg etter spillet at han hadde lært sin lekse og forstått hvilken tabbe det var. Dette er en lærdom som flere burde ta. På den positive siden når det gjelder den østerrikske spiller må vi nevne at han tross alt aldri ga opp og forsvarte seg bra mot ltalia og Tyrkia.

Russland er enda et interessant kapittel. Han utførte mange dristige taktiske trekk, men de mislyktes nesten alle sammen. Han burde kanskje analysert dem hjemme først før han satte ut i livet de dristige planene. Russland bør imidlertid ha honnør for at han skapte mye moro for tilskuere og motspillere. Det var like spennende hver gang å høre hva slags plan Russland hadde klekket ut. Den russiske spilleren forsto fort at det gikk den veien høna sparket med diplomacyspillet, men han mistet ikke motet for det. Det så nesten ut som om han hadde det mer gøy enn Tyskland som ledet. Russland bør også ha honnør for at han ikke prøvde å påvirke hvem som skulle vinne spillet av Tyrkia, England og Tyskland ved å gi fra seg Moskva til den han likte best høsten 1907. Altfor mange diplomacyturneringer blir avgjort ved at en nasjon som ligger dårlig an, frivillig lar seg knuse. Det verste tilfellet av dette som jeg har opplevd var på VikingCON i København. Et år før slutt ledet Tyrkia med 3 senter mer enn England, men det siste året ga Tyskland frivillig bort 4 senter til England slik at England vant turneringen. PS: Jeg var med i finalen i det samme spillet, men døde høsten 1902 som Russland etter å ha blitt angrepet av England, Tyskland, Østerrike og Tyrkia. Kanskje det skyldtes at jeg vant mitt bord i kvalifiseringen med 20 supplysentre.

Konklusjonen fra Diplomacyfinalen på ARCON 7 var at vi fikk en rettferdig seier og en underholdende finale.

Diplomacyturneringen iår generelt gikk meget bra uten noen form for forsinkelser eller skandaler. (En skandale ble avverget ved at en Italiensk spiller i kvalifiseringen ble truet til å fortsette. Denne spilleren hadde halvvegs i spillet 5 supplysentre, men ville gi opp umiddelbart fordi Tyrkia hadde 7. Han mente at italiensk seier ikke var mulig og ville heller slutte for å dra på byen).

Jeg håper på godt oppmøte også til neste år.